Globaliseringsfellen

av Vegard Martinsen
 

Forfatternes hovedformål med denne boken - Globaliseringsfellen, Gyldendal 1998, av de to Der Spiegel-journalistene Hans-Peter Martin og Harald Schumann - er å argumentere for en styrking av EUs overnasjonale myndighet: for å korrigere endel tendenser forfatterne mener er sterkt negative bør medlemslandene gi fra seg langt større makt til EUs overnasjonale organer. Boken avsluttes med en liste på 10 konkrete forslag med akkurat dette formål. Noen av titlene på disse forslagene er "En europeisk valutaunion", "Utvidelse av EUs lovgivning til skatteområdet", "En europeisk økologisk skattereform", "Innføringen av en europeisk luksusskatt".

Denne anmeldelsen vil ikke behandle EU-problematikken, men isteden ta opp de problemene boken bruker som begrunnelse for sine ønsker om en sterkere overnasjonal styring av den internasjonale samhandelen. De problemene boken tar opp er blant annet utviklingen mot det forfatterne beskriver som et "20-80-samfunn", valutaspekulasjoner, store bedrifters skatteunndragelser, menneskesmugling og narkotikahandel. Forfatterne påstår at alle disse problemene er forårsaket av øket frihandel, og for å rette på dem må frihandelen reduseres: alle former for handel mellom ulike land må underlegges sterk overnasjonal kontroll.

NEGATIVE UTVIKLINGSTREKK

Boken påstår at den voksende frihandel vil for de vestlige landene føre til et "20-80-samfunn", dvs. at produksjonen er blitt så effektiv at det kun er bruk for ca 20% av befolkningen for å produsere det alle trenger, og at de resterende ca 80% vil bli forbrukere av det som i boken kalles "tittytainment", et uttrykk som innebærer at disse ca 80% blir passive mottagere av trygd og at de bruker sine dager til å se på tanketomme såpeoperaer, talk-shows og spørrekonkurranser på TV.

Dette blir resultatet fordi den økede frihandel vil føre til at bedrifter flytter sin produksjon til land med lavere lønninger. Slik flytting av produksjonen til fattigere land er nå gjort mulig fordi det ikke lenger er restriksjoner på kapitalbevegelser mellom ulike land. I de rike landene vil det altså ikke lenger være etterspørsel etter middels eller lavt utdannet arbeidskraft. For å beholde denne type arbeidsplasser i de vestlige land bør ifølge forfatterne muligheten til slike kapitalbevegelser forbys.

Boken sier også at de liberale reglene mht kapitaloverføringene har tatt makt fra de folkevalgte politikerne og overført denne til valutaspekulanter - som ikke er underlagt noen form for demokratisk kontroll. Spekulantene får også skylden for at verdien av ulike lands valutaer ikke har stabile verdier, og spekulantene får også skylden for valutakriser, som f.eks. den i Mexico i 1995. Forfatterne nevner også andre resultater av den økende frihandelen: den hører sammen med øket menneskesmugling, øket narkotikasmugling, og selvsagt kommer forfatterne også med påstanden om at vi nærmer oss en miljøkatastrofe. I det følgende vil jeg ta opp disse punktene enkeltvis.

20-80

For å begrunne sin påstand om at vi beveger oss mot et 20-80-samfunn lister boken i et kapittel med tittelen "Den store sanuhogsten" opp en rekke bransjer hvor antallet ansatte har gått ned de siste årene: banker, telekommunikasjon, flyselskaper og forsikring. Det er ingen grunn til å tvile på bokens påstander om at antallet ansatte er blitt redusert i en rekke bransjer, men boken omtaler overhodet ikke at antallet ansatte også er gått opp i en rekke andre bransjer; f.eks. databransjen. Dessuten, alle burde vite at i de siste 100 årene er det i arbeidsmarkedet skjedd en forskyvning fra vareproduksjon og over til tjenesteytende næringer. Det eksemplet som oftest brukes for å illustrere denne utviklingen er at for 100 år siden var det nødvendig med ca 90% av befolkningen for å produsere nok mat, nå klarer ca 5% å produsere nok mat (dette er ca-tall som gjelder dagens I-land).

Selv om vareproduksjon kan skje hvor som helst og varene så kan fraktes dit det er etterspørsel etter dem, må tjenesteytende næring skje i nærheten av kundene. Det spiller altså ingen rolle hvor en skjorte er sydd eller hvor en klokke er satt sammen, men en kelner/drosjesjåfør/lærer/lege/journalist/guide må være der hvor kunden er. Jeg skrev at alle burde vite dette, men det er intet som tyder på at denne bokens forfattere vet dette. I motsetning til bokens påstand er det ingen grunn til å frykte at vi går mot et samfunn hvor det kun er bruk for ca 20% av befolkningen i arbeidslivet. Det er riktig at det blir bruk for færre og færre i vareproduksjon, men dette betyr at det blir rom for stadig flere i tjenesteytende næringer. Det er altså intet saklig grunnlag for forfatternes ønsker om å innføre restriksjoner på bedrifters muligheter til å flytte vareproduksjon til land hvor lønningene er lavere. Dette poenget kan også bekreftes empirisk: I USA er det få restriksjoner på bedrifters mulighet til å flytte arbeidsplasser utenlands, og USA har også svært lav arbeidsløshet.

Ved å flytte vareproduksjon til land med lavere lønninger vil produktene bli billigere, og dette er positivt for de som kjøper varene. Dessuten vil etterspørselen etter arbeidskraft i lavlønnslandet øke, dermed vil lønningene der øke. Dette fører altså til at levestandarden vil øke i de fattige landene.

Men siden all produksjon br mer og mer effektiv, er det da mulig at man etterhvert vil få et samfunn hvor det ikke er arbeid til alle? Nei, siden det ikke er noen grense for menneskers ønsker og behov, vil det heller ikke være noen grense for etterspørselen etter arbeidskraft. Dersom samfunnet er organisert på en effektivt måte, vil det være arbeid til alle som ønsker å arbeide.

VALUTASPEKULASJONER

Boken inneholder endel sterkt kunnskapsløse betraktninger om valutaspekulasjoner: profesjonelle spekulanter får skylden for kriser i ulike land, spesielt omtalt er som nevnt krisen i Mexico i 1995. Spekulantene fremstilles som gamblere som ene og alene for å tjene sin egen fornøyelse og profitt kaster land ut i store økonomiske kriser og således forårsaker arbeidsløshet og fattigdom blant store befolkningsgrupper. Men boken forteller intet om det som virkelig er årsakene til valutakriser. La meg derfor kort gjøre det her: Tenk deg en banksjef som leder en bank som har i sin beholdning f.eks.1 mrd svenske kroner (SEK). Så finner han ut at den svenske regjeringen begynner å føre en politikk som vil redusere verdien av den svenske kronen.

Reduksjon i pengeverdi skjer i hovedsak på følgende måte: det er f.eks. snart valg i Sverige, og regjeringen vil få det til å se ut som om den fører en politikk som har positive effekter. For å få det til å se lik ut må staten bruke penger. Regjeringen kan ta inn penger ved å øke skattene, men å øke skattene er upopulært. Derfor kan regjeringen gjøre noe som forenklet kan beskrives som å trykke opp penger, dvs. øke pengemengden (evt. kredittmengden). Øket pengemengde betyr selvsagt at hver penge-enhet vil bli mindre verdt. Det er dette - en økning av pengemengden forårsaket av regjeringen - som er inflasjon. Et symptom på inflasjon er en generell prisstigning.

Banksjefen har altså ansvaret for sin innskyteres penger. Bør han sitte rolig å se på at verdien av innskuddene sakte, men sikkert blir mindre? Nei, han bør kvitte seg med SEK og bytte til en annen valuta, en som ikke synker i verdi. Banksjefen forsøker nå å selge SEK. Andre som også sitter på store mengder SEK vil nå bli oppmerksomme på dette salget og de vil også forsøke å selge SEK - dette betyr at SEK synker i verdi; når tilbudet øker vil prisen gå ned. Grunnen til at banksjefene/spekulantene får skylden for valutakriser at få er oppmerksomme på den politikken som forårsaker at pengeverdien synker, men det er lett å få øye på at alle selger SEK. Men det skulle nå være lett å se at de som har skylden for problemene er regjeringene i det landet som havner i krisen, ikke spekulantene. I virkeligheten er det slik at spekulantene holder regjeringene i sjakk og hindrer dem i å foreta alt for uansvarlige beslutninger.

Men det som mest effektivt ville hindre politikeres mulighet til å manipulere pengeverdien for på kort sikt å oppnå støtte blant velgere er en gullstandard, dvs. en pengestandard som er slik at pengenes verdi er definert til forhold til en viss mengde gull. Et slikt pengesystem er det umulig for politikerne å tukle med. Gullstandarden ble forlatt tidlig i dette århundre fordi, som det ofte heter, "den ga politikere for små manøvreringsmuligheter". I den perioden hvor gullstandarden dominerte hadde verden flere hundre år med en stabil pengeverdi. Kort tid etter at den ble forlatt fikk vi "de harde 30-årene", og det kom flere perioder med kriser etter dette.

Det er egentlig heller ikke nødvendig for politikerne eksplisitt å innføre noen gullstandard for å løse alle valutaproblemer. Det er tilstrekkelig at politikerne fjerner de lover som legger avgifter på slag av gullmynter, tillater personer og institusjoner å eie så mye gull de vil, og tillater gull som betalingsmiddel (idag kan man ikke nekte å ta imot kontanter som betaling selv om en kontrakt er inngått i gull: f.eks. er det på dollarsedler trykt følgende: "This note is legal tender for all debts, public and private"). Dersom disse tiltakene blir gjennomført vil markedet selv på meget kort tid ha tilpasset seg og vi vil ha et stabilt pengesystem fullstendig uten inflasjon og annen politikertukling. Å ha et stabilt pengesystem er svært viktig for langsiktige prognoser innen all økonomisk virksomhet.

Krisen i Mexico var dog noe annerledes. Som de fleste land utenfor Europa/USA hadde Mexico frem til ca 1980 en meget ustabil økonomisk politikk: sterk inflasjon, korrupsjon, store statsbedrifter, store låneopptak i utlandet som landet ikke kunne betale, osv. I 1982 la landet om kursen til en langt mer ansvarlig linje: etterhvert ble statsbedrifter privatisert, offentlige utgifter ble redusert, Mexico ble med i NAFTA, osv., og det så ut til at alt gikk bedre. Til tross for dette ble landet rammet av en krise i 1995. Årsakene til denne var i hovedsak at det brøt ut en liten borgerkrig i 1994 (en gruppe indianere erklærte krig mot regjeringen), landets mest fremtredende politiker etter presidenten ble drept i et attentat i mars 1994, og det viste seg at den mexikanske pesoen var sterkt overvurdert og at regjeringen av prestisjegrunner ikke hadde truffet nødvendige tiltak. Investorer skyr - med rette - ustabile områder, og de trakk seg ut av Mexico. Dette er i korte trekk årsaken til krisen i Mexico i 1995. Ingen av disse fakta er nevnt i boken.

Bokens forfattere ser positivt på den sterke statsstyringen av økonomiene i endel Sørøst-Asiatiske land, og mener at slik styring sikrer stabilitet og hindrer kriser. Det skulle her være tilstrekkelig å nevne at boken ble skrevet før disse landene ble rammet av en kraftig økonomisk krise i 1997. Denne krisen var så kraftig at IMF (det internasjonale pengefondet) anså det som nødvendig å gå inn med meget betydelige midler for å «redde» økonomiene i flere land i området (bl.a. Thailand, Indonesia og Sør-Korea). La meg også nevne at liberalister ikke støtter slike redningsaksjoner. IMF og deres medsammensvorne hevder at slike redningsaksjoners formål er å hindre reduksjoner i levestandarden for folk flest, men praktisk talt den eneste effekten av slike aksjoner er at de største spekulantene ikke taper penger. Igjen, det er kun en ordning som kan føre til at slike kriser unngåes: gullstandard.

MENNESKESMUGLING

Et annet poeng som boken tar opp er menneskesmugling: mennesker fra fattige land betaler store beløp til tvilsomme personer for å bli fraktet til rike land - men ofte blir de lurt, de blir bare sendt tilbake igjen når de blir oppdaget. Men årsaken til at mennesker ønsker å bli smuglet inn i rike land er selvsagt at vanlig innvandring er forbudt. Å fremstille dette som et utslag av øket liberalisering, som forfatterne gjør, er å sette tingene fullstendig på hodet: liberalisering betyr selvsagt fri folkeforflytning over landegrenser - og hadde man virkelig hatt globalisering ville det ikke vært noe behov for menneskesmugling.

Men dersom man har full frihet for individer til å bosette seg der hvor de ønsker - vil ikke dette bety at de rike land blir oversvømmet av personer fra fattige land? Hvis de kom for å arbeide ville dette bare være positivt - jo flere som arbeider i et land, jo større blir velstanden. Men hvis de kom for å snylte på trygdesystemer vil det selvsagt være negativt. Men problemet da er ikke innvandringen, problemet er trygdestystemene: dersom trygdesystemene ikke var slik at alle som er i landet automatisk har juridisk rett til å få mat, klær, hus, skolegang, ferier, osv. ville innvandringen ikke være noe problem. Problemet er heller ikke her liberalismen, men velferdsstaten, dvs. mangelen på liberalisme.

NARKOTIKA

Hva så med narkotikahandel? Problemene som taes opp i boken kan lett fjernes dersom all bruk/salg av narkotika til voksne mennesker hadde vært tillatt. Det er altså igjen ikke liberalismen som er årsaken til problemene, problemene er forårsaket av mangel på liberalisme. At det idag dessverre er mange spesielt blant de unge som benytter rusgifter som narkotika er tragisk, men dette er forårsaket av at samfunnet er dominert av irrasjonelle grunnideer, og dette er et poeng jeg ikke vil gå inn på her. Men la meg gjenta mitt hovedpoeng: de aller fleste problemene i forbindelse med narkotika er forårsaket av forbudet mot narkotika - en dekriminalisering vil fjerne de aller fleste problemene.

SKATT

Ifølge forfatterne er det forferdelig at store bedrifter dels direkte snyter på skatten, og dels at de kan spille ulike myndigheter ut mot hverandre: "vi legger vår nye fabrikk der hvor vi får størst skattereduksjoner og størst subsidier". Dette har ført til at mange store bedrifter i de siste årene har betalt mindre i skatt enn de har gjort tidligere.

Mitt syn er at tvungen skatt er både umoralsk og unødvendig. Høye skatter er nødvendig for å opprettholde en velferdsstat, dvs. et system hvor politikere for å få stemmer lover at staten skal gi bort gratis velferd - men det skulle ikke være vanskelig å forstå at et slikt system ikke kan fungere særlig lenge; en velferdsstat er uforenlig med et velferdssamfunn. At politikere, som deler ut andres penger for å oppnå posisjon, prestisje og oppmerksomhet, er forarget over at individer og bedrifter kan redusere sin skattebyrde er forståelig. Men det liberalistiske syn er at pengene tilhører den som tjener dem, og at skatt ikke er annet enn tyveri. Å høre politikere klage over at bedrifter redusere sin skattebyrde er som å høre innbruddstyver klage over at potensielle ofre har installert alarmer eller har gjemt bort sine verdisaker.

Stater har selvsagt legitime oppgaver (beskytte individers rettigheter, dvs. drive politi, rettsvesen og forsvar), men disse oppgavene skal være frivillig finansiert.

REELLE PROBLEMER?

Som man ser er de konkrete problemene forfatterne beskriver forårsaket av mangel på frihandel/liberalisme, og de kan kun løses ved å gjennomføre full liberalisme, dvs. full laissez-faire-kapitalisme. Men de har ett mulig problemområde som er forårsaket av frihet. De skriver at "dereguleringen av flytrafikken i USA ... førte til lavere priser, men samtidig til oppsigelsesbølger og kaotiske og ustabile flyselskaper" og dette førte igjen til skilsmisser, problembarn og stress (s.197). Videre på samme side: "Varetilbudet ... forandrer seg så fort at tenåringenes konsumvarer er fremmed selv for trettiåringene...Millioner av arbeidstagere må orientere seg på nytt flere ganger i lepet av sitt yrkesliv. Den som streber oppover, må vise fleksibilitet og ofte flytte til en annen by."

Bokens forfattere ønsker altså stabilitet, de er sterkt imot raske forandringer. Dette er altså forfatternes egentlige standpunkt. Det bekreftes av forfatterne selv på s. 244: "Overgangen til industriens tidsalder var en av de frykteligste periodene i europeisk historie. Da de gamle føydalherrene slo seg sammen med kapitalistene og med rå statlig vold fjernet den gamle verdensordenen - håndverkernes laugsregler og landbefolkningens sedvanerett til et fattig, men trygt liv - forårsaket de ikke bare enorme menneskelige lidelser". Historiefremstillingen her er helt feil, men la meg bare fremheve det som er forfatternes poeng: de ser på middelalderens stabilitet - den gamle verdensordningen med et fattig og trygt liv - som et ideal!

Et fritt samfunn er et dynamisk samfunn i stadig forandring. Og siden all handling er frivillig, er all forandring derved også forbedringer. (Siden rasjonalitet er en forutsetning for frihet, forutsetter jeg har en sterkt utbredt rasjonalitet.) Bokens forfattere ønsker et statisk samfunn, men et statisk samfunn er umulig - et samfunn vil enten være i vekst/fremskritt, eller det vil være i forfall. Forfatternes forslag med sterke restriksjoner på individers handlefrihet vil uunngåelig føre til samfunn i forfall. (Individer kan dog i et dynamisk samfunn velge å utføre arbeid som gir dem få utfordringer, så hvis de ønsker fred og ro så kan de lett få til det.)

Den som er interessert i akkurat denne problemstillingen kan finne mer om enkelte menneskers ønsker om et statisk samfunn i artikkelen "The Divine Right of Stagnation" i Ayn Rands bok The Virtue of Selfishness.

ANDRE POENGER I BOKEN

Bokens forfattere har en ofte underlig og uventet, men praktisk talt alltid kunnskapsløs og direkte feilaktig måte å fremstille fenomener på. F.eks. bruker de uttrykket markedets diktatur" (s.21). Dette er en språkbruk som kunne være hentet fra Orwells 1984: viktige ord gis en betydning som er stikk i strid med ordenes reelle betydning. Markedet betyr frihandel, dvs. frivillig handel. Jeg kjøper en Coca-Cola fordi jeg selv ønsker det, men jeg betaler skatt fordi jeg er tvunget til det - hvis ikke blir jeg kastet i fengsel. Handel er frivillig, skatt er tvang. Å sette likhetstegn mellom slike handlinger er grotesk. Men selvsagt kan det i et fritt samfunn, som i alle andre samfunn, oppstå et konformitetspress ("jeg må lese Sataniske Vers fordi alle som hører til den intellektuelle elite har lest den"), men det er grotesk å sette likhetstegn mellom dette og diktatur ("det er forbudt å lese Sataniske vers, gjør du det blir du henrettet").

Forfatterne setter opp en motsetning mellom politikere og bedriftsledere/kapitalister/bankfolk: de sier at dersom den siste gruppen har stor makt, underlegger vi oss "makter som ingen velgere har stemt på". Dette er forsåvidt riktig. Men vi gir makt til bedriftsledere fordi de tilfredsstiller våre ønsker og behov: vi bruker hver dag våre egne penger på å kjøpe varer/tjenester, og vi velger de varene som vi synes er best. Vi gir altså makt til lederne i de bedriftene som best tilfredsstiller oss på en kontinuerlig måte. Skulle våre ønsker forandre seg vil vi slutte å kjøpe de samme varene, og store bedrifter vil kunne gå overende, og disses ledere vil miste all makt. Derimot, det eneste vi (eller 60-70% av oss) har gjort for å gi politikerne makt er å legge en stemmeseddel i en urne hvert fjerde år. Hvorfor skulle så politikere fortjene langt større makt over oss enn de lederne vi praktisk talt velger hver eneste dag?

Boken beskriver også forholdene for ansatte på enkelte fabrikker i Østen: "..arbeiderne som verdenskonsernet holder som livegne. For 350 mark i måneden sliter de seks til sju dager i uken, og [arbeiderne] bor i et personalhjem eid av bedriften som låses om natten som et fengsel"....for å hindre at de flykter er arbeidernes pass inndratt (s.159). Enhver frimarkedstilhenger tar selvsagt avstand fra slike forhold. Men slike forhold er resultater faktisk resultat av det som bokens forfattere ønsker - et sterkt samarbeid mellom industri og stat, dvs. politikere. Det er også i samsvar med forfatternes ønske om å etablere stabile, nærmest føydale forhold (se sitatet fra side 244 gjengitt ovenfor). Markedstilhengerne ønsker frihet, og de forhold som beskrives her har intet med frihet å gjøre, disse forhold er ren føydalisme.

Det finnes dog en virkelig skremmende tendens blant dem som bokens forfattere beskriver som markedstilhengere: de som sier at de ønsker fri konkurranse, men som plutselig «mener at markedet er ødelagt, og at det trengs statlig hjelp og tilskudd så snart en virkelig konkurranse innfinner seg» (s.205) "Konsernlederne er de første som roper på statlig intervensjon når det begynner å bli for hett" (s.228). Den som ønsker frihandel er sterkt imot alle offentlige inngrep i økonomien. Det er dessverre riktig slik som boken beskriver det at det fremdeles er nærmere regelen enn unntaket at folk i næringslivet sier at de er tilhengere av det frie marked, men så, når de første problemer dukker opp, da ber de staten om hjelp. Disse som ber staten om hjelp er selvsagt ikke markedstilhengere, og det er uredelig av bokens forfattere å fremstille dem som markedstilhengere. Men hovedproblemet her er ikke at mange ber staten om hjelp, problemet er at staten har hjelp å gi - igjen er det ikke liberalismen, men mangelen på liberalisme som er problemet,

Slik hjelp til bedrifter i vanskeligheter er i hovedsak intet annet enn en forlengelse av levetiden for bedrifter som markedet har sagt takk og farvel til. Dette er på alle måter en sløsing med ressurser - det som i realiteten skjer når en bedrift går over ende er at forbrukerne ikke lenger vil bruke sine egne penger på å kjøpe bedriftens produkter. Jeg kan forstå bedriftslederne som går til staten og ønsker støtte: de har ledet en bedrift så dårlig at kundene ikke lenger vil kjøpe det den produserer. Men lederen han ansvaret for sine ansatte og sin egen posisjon, og derfor leter han overalt etter hjelp for å redde bedriften. Problemet er altså ikke at bedriften ber om penger fra politikeren, problemet er at politikerne har penger å gi bort. Det burde være slik at politikerne ikke har penger å gi bort til slike formål - og det vil ikke politikerne i et liberalistisk samfunn ha.

Det bokens forfattere gjør er at de ser et problem, og så mener de at politikerne må ordne opp: politikerne må vedta lover og regler og innføre tiltak som løser problemene. Og dersom markedet ikke dekker de behov forfatterne ønsker å se dekket, da må staten trå til. Men det er jo kommet et enormt antall slike tiltak fra politikerne i alle vestlige land spesielt i årene etter 1945, og praktisk talt samtlige tiltak er enorme fiaskoer som har skapt langt, langt flere problemer enn de var ment å løse. Dette viktige poenget er overhodet ikke nevnt i boken. Budskapet i en bok som omhandler samfunnsøkonomi, og som kommer med en lang rekke praktisk-politiske forslag, og som overhodet ikke nevner dette fortjener ikke å bli tatt på alvor.

Ett poeng til fra boken. I sin beskrivelse av personer og institusjoner går det ikke bare klart frem hvor forfatternes sympatier ligger, men de beskriver også sine motstandere på en ufin måte. F.eks. omtales den sosialdemokratiske svenske regjeringen som "den lenge forbilledlige regjeringen i Stockholm" (s.35), den franske presidenten Francois Mitterand beskrives som en "strålende statsmann" (s.35), og USAs visepresident Al Gore omtales som "kunnskapsrik" (om miljøspørsmål, dette er direkte galt) og også som "den flotte amerikanske visepresidenten" (s.205). Lester Browne, lederen for Worldwatch Institute beskrives som "en av de mest kjente økologiske formanerne" og hans institutt er "verdens mest siterte" (s.47). At Brownes spådommer om oljepriser, utvikling i matvareproduksjon osv. i alle år har vært totalt feilaktige finner bokens forfattere det ikke verd å nevne. Personer som forfatterne ikke har sympati med beskrives på en helt annen måte. Forbundskansler Helmut Kohl omtales som "den tyske politikkens elefant" (s.219), åpenbart en allusjon til uttrykket "elefant i glassbutikk" (Kohl er en stor og tung mann, og han har ikke utmerket seg ved å ha godt fingerspitzgefuhl.) Verst er allikevel omtalen av Donald Perlman, en lobbyist som forsøker i hindre politikere på konferansen i Berlin i 1995 å vedta en klimaavtale basert på et helt uholdbart grunnlag. Perlman beskrives som en mann med "kantete hode, hengende kinn på en spinkel kropp, han har altfor korte bukser..." (s.230).

Selvsagt har bokens forfattere akseptert miljøbevegelsens påstander om at menneskelig aktivitet vil føre til global oppvarming. Det virker som om miljøbevegelsen har lært av Gøbbles: derom man ønsker at folk skal tro på en løgn, da er det bare å gjenta den ofte nok. Sannheten er at det ikke finnes videnskapelig bevis for at menneskelig aktivitet fører til en forsterket drivhuseffekt. Det er heller ikke sant som bokens forfattere påstår at de fleste forskere tror at en slik virkning er sannsynlig.

GLOBALISERING

Tilbake til bokens hovedtema: Hva er globalisering resultatet av? Hvis vi tenker oss en utvikling hvor man til å begynne med innen familien produserte alt man trenger (familien selv bygger hus, baker brød, dyrker grønnsaker, syr klær, lager sko, osv.) vil man ved arbeidsdeling og handel med andre kunne øke produktiviteten og derved bedre levestandarden. Med den spesialisering som arbeidsdelingen fører til vil man bli dyktigere og således kunne produsere mer. En forutsetning for slik arbeidsdeling er at man kan handle fritt med andre mennesker. Til å begynne med handler man med personer i samme landsby, så handler man i større og større områder. Dette fører til sterkere og sterkere spesialisering, mer og mer effektiv produksjon, og dette fører til en bedre og bedre levestandard. Men hvorfor i all verden skal slik handel begrenses til visse, egentlig tilfeldig avgrensede geografiske områder? Hvorfor kan ikke denne arbeidsdelingen fortsette til den omfatter hele verden? Dersom en slik fortsettelse av arbeidsdeling fører til at den omfatter hele verden, det er da man har globalisering.

Mange ønsker å begrense slik handel slik at den kun foregår innenfor ens eget land? Hvorfor? Den eneste grunn jeg kan tenke meg for at noen har dette standpunktet er at de vil beskytte udugelighet: dersom vi ønsker å kjøpe en skjorte sydd i Thailand heller enn en som er sydd på Toten, da må det være fordi den som er sydd i Thailand totalt sett er et bedre kjøp. Den som vil hindre oss i å kjøpe en skjorte fra Thailand og tvinge oss til å kjøpe den fra Toten må ønske å beskytte de mindre dyktige produsenter på Toten mot konkurranse fra mer dyktige produsenter andre steder. (Man vil kanskje høre som begrunnelse at lønningene i Thailand er for lave og at de som syr skjortene blir utnyttet, men dersom man ikke kjøper ting fra Thailand vil lønningene der bli enda lavere. Dette argumentet kan ikke taes på alvor.)

PENDELEN SVINGER

Det er dessverre fremdeles slik at pendelen svinger frem og tilbake - etter en utvikling mot mer frihandel på 80-tallet, er utviklingen nå på vei tilbake mot mer proteksjonisme. Det finnes dessverre politiker i mange land som forfekter denne primitive linjen: Le Pen i Frankrike, Pat Buchanan i USA, Lundteigen i Norge, og denne bokens forfattere står på samme proteksjonistiske linje. Riktignok ønsker de ikke en nasjonal, men en europeisk proteksjonisme.

Dette er ille. Frihandel medfører virkelig internasjonalt samarbeid og derved fred og økende velstand. Proteksjonisme medfører internasjonale konflikter og redusert levestandard for alle. Det er dessverre fare for at vi nå er i ferd med å gå inn i en periode med mer proteksjonisme. De reaksjonene denne boken har fått i etablerte miljøer er et sterkt faresignal. Men alvorligst er at motstanden mot frihandel er basert på argumenter som er fullstendig feilaktige. Og dette mener jeg at jeg (i forhold til den plassen jeg har hatt til rådighet) har vist i denne anmeldelsen.





©Vegard Martinsen 1999