ROMERRIKET

Adams forteller blant annet at en av hovedgrunnene til at islam bredte seg så raskt i tiden fra år 632 til 750 - på denne tiden øket islams utbredelse raskere enn noen annen religion noen gang har spredt seg - var at de arabiske erobrere ikke krevet opp skatt av dem som lot seg omvende til islam. Kristne ble avkrevet høye skatter; de som lot seg omvende ble ikke avkrevet skatt.

De områder araberne erobret var tidligere for det meste underlagt Rom. Roms sammenbrudd kom i en tid da skattene var blitt høye, mens Roms storhetstid falt sammen med en periode med lave skatter.

En av de viktigste skrittene på veien til Roms storhetstid var at Rom ca år 200 f.Kr. klarte å erstatte det tradisjonelle handelssentrum Rhodos med den romerske havnen Delos. Dette oppnådde de ved å la handelsskip benytte havnen i Delos uten å betale havneavgift. Selv om havneavgiften i Rhodos kun var på 2%, førte dette i løpet av bare ett år til at virksomheten i Rhodos sank med 85%. Handelsmennene sviktet Rhodos og begynte å benytte Delos, med alle de positive virkninger for Delos den økede virksomheten førte med seg.

Men Roms skattenivå var av mange ansett for å være for høyt. Mithridates den Store, som var konge over et lite landområde som nå ligger i Tyrkia, ledet et opprør mot Rom, og dette opprøret fikk stor oppslutning. Adams sier at hovedgrunnen var at Mithridates lovet skattefrihet i fem år til alle de byer som ville støtte ham. Den kjente romerske generalen Sulla klarte å nedkjempe Mithridates, og de som ikke betalte den skatt de ble pålagt kunne henrettes. Dette førte til at skattebetalerne ble meget samarbeidsvillige. Rom ble allikevel plaget med flere slike opprør på grunn av høye skatter, men klarte å nedkjempe dem alle. Disse opprørene tok etterhvert i hovedsak slutt, og Romerriket fikk en lang periode med fred: Pax Romana. Dette var høydepunktet i Roms storhetstid, fra ca 30 f.kr til ca 180 e.kr.

Den fremste keiseren i denne perioden var Augustus. Han innførte et enkelt skattesystem, som også skulle være uniformt over hele riket. (Juleevangeliet forteller om Josef og Maria som måtte reise til Bethlehem for å innskrives i manntall; innskrivingen måtte foretaes på grunn av etableringen av det nye skattesystemet.) Årsaken til fredsperioden var at skattesystemet ble oppfattet som rettferdig, og at endel av inntektene ble brukt til oppgaver som kom alle deler av riket til gode: veibygging, broer, vannledninger, offentlige bygninger. Skatter ble også ettergitt dersom f.eks. avlinger slo feil.

Rom hadde påtatt seg store offentlige utgifter, og klarte ikke å finansiere dette med skatteinntekter: løsningen ble inflasjon. I år 210 var sølvinnholdet i dinaren halvparten av den opprinnelige, 60 år senere var sølvinnholdet kun 5%. Det gikk som det måtte gå: et fullstendig sammenbrudd. Uten en stabil pengeverdi bryter alt økonomisk liv sammen.

DET SPANSKE RIKET

Det spanske rike var et av de mektigste verden hadde sett. Karl 5. (1500-1558) var konge ikke bare av Spania, men over mye av Europa (bl.a. Nederland og deler av Østerrike og Italia), og spanske oppdagelsesreisende brakte mye av den nye verden (dvs. Amerika) under den spanske trone. Den viktigste skatten i Spania ble kalt "alcabala", en 10% skatt på all handel og annen overføring av eiendom. Adams skriver: "Alcabalaen hadde en ødeleggende effekt på produksjon og handel. De samme varene ble beskattet hver gang de skiftet eier; de ble altså beskattet flere ganger. Spanske varer ble derfor priset ut av markedene både hjemme og ute". (s.186) Kong Karls kostbare militære eventyr førte til høye skatter, og flere ganger endte opprør mot skattene i at skatteoppkrevere ble lynsjet av sinte bønder. Karl innførte hardere styre, og opprør var ikke lenger mulig. Resultatet ble da at et stort antall mennesker forlot Spania: "Flukten var ikke noen kortvarig fenomen. År inn og år ut, over flere tiår, forlot tusener på tusener av spanske bønder og arbeidere Spania til fordel for områder uten beskatning"... "Hverken før eller siden har verden sett et slik opprør mot høye skatter. Når denne perioden var over, var Europas sterkeste makt lagt i ruiner". (s.188)

Adams siterer en av de fremste ekspertene på spansk historie: "Spanias næringsliv ble kvalt av de mest byrdefulle og kompliserte skattesystemer menneskelig dårskap kan skape...Skattebetalerne ble nedlesset av en enorm mengde ulike typer skatt, og et nettverk av regler som skulle hindre skatteunndragelser. Skattebetaleren ble paralysert av en dødelig opphopning av skattebyrder". (s.196)

ANEKDOTER

Adams kommer også med endel opplysninger som setter kjente skikkelser fra historien i et nytt perspektiv. Alle vet at den sveitsiske mesterbueskytteren Wilhelm Tell ble pålagt å skyte et eple ned fra sin sønns hode. Adams forteller hvorfor: Tell var leder for en gruppe som nektet å betale skatt til de østerrikske skatteoppkreverne. Straffen han ble pålagt var på skyte ned eplet.

På samme måte har alle hørt om Lady Godiva som en gang på 1200-tallet red naken gjennom Coventry. Hvorfor? Adams forteller at hun hadde forsøkt å overtale sin mann Lord Godiva til å redusere de tunge skattene han hadde pålagt innebyggerne i Coventry. Han hadde svart at han var villig til å gjøre det dersom hun red naken gjennom byen.

Et spørsmål som mange har stillet seg er hvordan den spanske hærføreren Cortes og hans få menn (kun 508) i løpet av kort tid kunne erobre det store Aztekerriket. Tidligere har historikerne forklart dette med at aztekerne trodde spanierne var guder, og derfor lot dem overta makten. Moderne historikere avviser dette, forteller Adams. Innbygerene i aztekerriket var misfornøyde med de harde skattene de ble avkrevet: "Aztekerne brukte terror og militærmakt for å innkreve skatter ...". (s.200) De misfornøyde skattebetalerne slo seg derfor gladelig sammen med spanierne.

I boken kan vi også finne den kjente historien om Kong Fredrik den store av Preussen (1712-1786) og isklumpen: I et regjeringsmøte spurte Fredrik sin finansminister om hvorfor skatteinntektene var så små selv om innbyggerne betalte så mye i skatt. Finansministeren tok da en isklump, ga den til ministeren som satt ved siden av seg og ba ham sende den videre til nestemann - og slik skulle det fortsette til klumpen nådde frem til kongen. Når klumpen nådde frem til Fredrik var det ingen is igjen, det eneste han fikk var en våt hånd. Poenget var at mesteparten av skatteinntektene forvinner i administrasjon og byråkrati. Adams kommenterer lakonisk at det er overraskende at Fredrik mottok så mye som en våt hånd (s.211).

ALT KAN BESKATTES

Enhver norsk skattebetaler vet at absolutt alt kan beskattes, men den historiske person som var mest kreativ i å finne på ting å beskatte var tsar Peter den store av Russland (1672-1725). I tillegg til at hver familie måtte betale skatt alt etter antall familiemedlemmer, beskattet han "alle typer mat, klær, hester, hatter, støvler, senger, møller, fiskerier, bikuber, kjellere, piper, vann og offentlige bad. Han beskattet fødsler, ekteskapsinngåelser, begravelser, skjegg, de som ikke var døpt, og de som ikke var medlemmer av den russiske kirke. Den eneste skatt han ikke ila var skatt for dødsfall. Det er vanskelig å forstå hvorfor han ikke beskattet eiendommer og arv. Alle varer som gikk inn eller ut av landet ble beskattet. Det var stempelavgift på papir, og kontrakter måtte skrives på en spesiell type papir som ble solgt av myndighetene til latterlig høye priser. Det var statlige monopoler på salt, salt fisk, tobakk, og en rekke andre varer som ble solgt til høye priser. Kort sagt, det var et nærmest utenkelig antall skatter på alt og alle." Adams tilføyer: "Denne listen er langt fra fullstendig".(s.173)

Også i andre land var skattemyndighetene kreative: I England måtte man fra 1660 også betale skatt etter antall ildsteder i sin bolig. Siden denne ordningen medførte at ligningsfunksjonærer måtte gå inn i folks hus for å kontrollere, var dette en lite praktisk ordning. Den ble derfor i 1698 erstattet av en skatt som ble ilagt etter antall vinduer i boligen. Denne skatten kunne naturlig nok beregnes fra utsiden. Aviser ble beskattet etter antall sider, i Nederland ble hus beskattet etter størrelsen på fasaden, osv. Et poeng som de skatteglade som oftest overser, er de forandringer i folks oppførsel nye skatteregler alltid får: En skatt ilagt etter antall vinduer, fører til at nye hus bygges med færre vinduer. (Denne skatten var årsaken til at arbeidere i industrialismens barndom bodde i bygninger uten vinduer. Alle lærebøker i historie forteller dette, men ingen nevner at skattereglene var årsaken.) At aviser ble beskattet etter antall sider førte til at avisene ble laget med større sider, en tradisjon som fortsetter den dag i dag. Og hvis man har undret seg over hvorfor hus i Nederland er så smale, vet man nå årsaken: de ble beskattet etter størrelsen på fasaden.

LIGNINGSFUNKSJONÆRER

Boken forteller også utallige historier om hvordan ligningsfunksjonærer oppfører seg. Ikke bare har ligningsvesenet større makt til å undersøke enkeltindividers personlige forhold enn det vanlige politiet, men ligningsvesenet opptrer på vegne av "samfunnet", i motsetning til politiet, som som oftest bare opptrer på vegne av en enkeltperson som er ranet eller overfalt. Derfor opptrer ligningsfunksjonærer med større "moralsk rett" enn politiet, og dette er er hovedgrunnen til at ligningsfunksjonærer ofte oppfører seg "mindre hensynsfullt" enn alminnelig folkeskikk skulle tilsi. Adams gjengir følgende sitat fra en tidligere ansatt i det amerikanske ligningsvesenet, IRS: "Av alle informasjons-samlende organisasjoner underlagt alle verdens regjeringer i alle tider, må den aller dyktigste være IRS. Denne monster-organisasjonen samler mer informasjon om flere mennesker, gjør det mer stillferdig og med mindre oppmerksomhet enn noe annet regjeringsorgan jeg vet om. Det er mulig at Sovjet og Kina skryter av at de har bedre organisasjoner enn IRS, men jeg tviler sterkt på det. Ikke engang Gestapo var bedre enn IRS". (s.389)

Også fra Skandinavia finnes det eksempler på hvordan ligningsfunksjonærer har oppført seg: Den svenske regissøren Ingmar Bergman ble i 1976 hentet inn til avhør hos ligningsvesenet mens han holdt prøver på et teaterstykke. Ligningsfunksjonærenes oppførsel førte til at Bergman måtte tilbringe flere dager på sykehus, og meget snart forlot han Sverige. Dette skjedde bare på grunn av en mistanke om skatteunndragelser som senere viste seg ikke å være berettiget. Også skuepillerinnen Bibi Anderson har opplevet svenske ligningsfunksjonærer: "De oppførte seg som nazister". Boken inneholder langt flere eksempler. (Jeg mener ikke å si med dette at alle ligningsfunksjonærer oppfører seg slik. De aller fleste er anstendige mennesker som gjør sitt arbeid på en skikkelig og respektabel måte. Mitt poeng er at med de regler som finnes for hva ligningsvesenet har legal rett til å gjøre, er det i ligningsvesenet en tendens til at oppførsel av den nevnte typen kan forekomme.)

ADAMS' TESE

Adams tese, slik den fremkommer i boken, er at perioder med lave skatter er oppgangstider: Lave skatter fører til investeringer og produktiv virksomhet, og dette fører igjen til økende velstand. Når skattene øker, fører dette nødvendigvis til redusert produksjon, kreativitet benyttes i stor grad til skatteunndragelse, langsiktige investeringer stopper opp, begavede mennesker flytter til andre områder med lavere skatt ("brain-drain"), og den alminnelige velferd synker drastisk. Adams hemviser til en rekke historisk eksempler som støtter opp om tesen: Rommeriket, Nederlands og Spanias storhetstid og fremveksten av det engelske verdensherredlømme falt sammen med perioder med lave skatter. De siste tiårs vekst i de fem tigre faller på tilsvarende måte sammen med lave skattesatser. Perioder med forfall faller likeledes sammen med høye skatter: et typisk eksempel fra den nære historie er England i etterkrigstiden. Vår tid kommenterer Adams på følgende måte: Det politikerne egentlig gjør når de stadig vedtar større og større skatter, er å skrive dødsdommen for det land de lever i.

Siden min faglige bakgrunn ikke er historie, har jeg intet faglig grunnlag for å tvile på Adams' historiefremstilling. Men jeg vil allikevel påpeke at Adams kun fokuserer på skatt som årsak til vekst og forfall. Dette er antagelig riktig av ham, siden hans tema er beskatningens historie, men for min egen del vil jeg tilføye at skattenivået ikke kan betraktes isolert fra andre forhold i samfunnet. Jeg vil si det slik: skattenivået er et mål på graden av frihet i et samfunn. (Frihet er enkeltindividers rett til selvbestemmelse.) I perioder med stor frihet er skattene lave, og dette fører til innsats, produktiv virksomhet, tillit til fremtiden og dermed langsiktige investeringer. Resultatet er vekst og økende velstand for alle. Perioder med høy skatt har liten frihet og stor grad av tvang, og dette fører uunngåelig til forfall på alle områder med en synkende velstasnd som uunngåelig resultat. Det fundamentale er altså graden av frihet, og skattenivået er et mål på dette.

De opplysninger som Adams bringer burde være en del av den ordinære historieundervisningen. Som nevnt er mange av de opplysninger som finnes i denne boken utelatt i nær sagt alle historiebøker som retter seg mot ikke-fagfolk. Årsaken til at dette er skjedd er opplagt: de som skriver lærebøker deler de samme grunnholdninger som er vanlige blant intellektuelle i vår tid; de slutter opp om de marxistiske ideer og den moralske basis som den bygger på: enhver har rett til å leve på andre uansett egen innsats, og enhver har plikt til å være med på å forsørge andre. Denne morallæren heter altruisme, og er ikke bare allment akseptert idag, men er så dominerende at praktisk talt ingen våger å utfordre den. Denne morallæren medfører og legitimerer høye skatter, og så lenge denne morallæren dominerer, vil vi ha høye skatter og et samfunn i forfall. Redningen er å forvise altrusimen og alle dens politiske implikasjoner ikke bare til historiens søppelhaug, men til et deponi for svært giftig avfall.

FRIHET MEDFØRER FRIVILLIG SKATT

Eter mitt syn bør alle mellommenneskelige forhold baseres på frivillighet; tvang hører ikke hjemme i forhold mellom siviliserte mennesker. Statens legitime oppgaver - politi, rettsvesen og militærvesen - bør finansieres ved frivillige bidrag. Det utall av andre oppgaver som det offentlige nå har, bør overtaes av private.
Jeg bør nevne at Adams - til tross for hans grundige kjennskap til skattehistorien - ikke deler dette synet. Adams ønsker at beskatning skal skje med skattebetalernes samtykke, og med dette mener han at skatteregler skal fastsettes ved folkeavstemninger. Han mener altså at et flertall skal kunne binde et mindretall - og dette er intet annet enn flertallsdiktatur, som ikke er forenlig med frihet.

En ordning med frivillig skatt vil føre til at all form for skatteunndragelse vil forsvinne, og den uunngåelige sløsingen som nå forekommer vil opphøre (sammelign Fredrik den Stores isklump). Alle de nyttige oppgaver utover primæroppgavene som det offentlige nå står for (skoler, helsvesen, infrastruktur, o.l.) vil overtaes av private, og vil da bli utført langt mer effektivt en nå. Oppgaver som distrikstutbygging, u-hjelp og "utjamning" kan i et slikt fritt samfunn bedrives av de som ønsker å kaste bort sine egne penger, ikke som nå av personer som kaster bort andres penger. Og de svake som virkelig trenger hjelp vil alle anstendige mennesker frivillig være med på å hjelpe.

Adams forteller faktisk om et samfunn hvor skattsystemet var nærmest identisk med det jeg skisserer her. Ikke bare er det et tilfeldig samfunn, men den fremste sivilisasjon verden har sett: antikkens Hellas. Her var den tvungne skatten svært lav, mens andre offentlig oppgaver: veier, broer, idrettsarrangementer, ble finansiert med bidrag fra velstående borgere. Det var riktignok et sosialt press som gikk ut på at de velstående var forpliktet til å finansiere slike oppgaver, men i vår tid kan man investere i slike oppgaver mot forventning om profitt; denne muligheten fantes ikke i antikkens Hellas.

HVA NÅ?

Mennesket bør altså få leve i frihet. En opplagt implikasjon av dette er at det enkelte menneske selv som bør disponere sin inntekt. Derfor bør som nevnt finansieringen av de offentlige oppgaver være en frivillig sak. Men hva gjør man idag i et land hvor det offentlige grafser til seg over halvparten av den inntekt man har?

Etter mitt syn bør man aldri gå inn for forandringer i skattesystemet. Skattesystemet er særdeles komplisert, og enhver forandring får uventede konsekvenser. Statssekretær i finansdepartementet, Svein Harald Øygaard, viste faglig innsikt da han bekreftet dette i Aftenposten 7/4-1991: "Man vet egentlig svært lite om virkningene av skattesystemet. Faktum er at skatteomlegningene de siste tiårene gjennomgående har hatt helt andre virkninger enn planlagt". (Øygaards politiske innsikt er ikke på sammme nivå, for å si det forsiktig.) Uventede konsekvenser er som regel negative for skattebetaleren. To eksempler: Ved innføringen av MOMSen skulle direkte skatter reduseres - det skjedde selvsagt ikke. Og det skulle være unødvendig å gå i detaljer om den nylige skattereformens delingsmodell.

Et viktig element ved enhver form for investering er forutsigbarhet. Enhver skattereform reduserer forutsigbarheten, og vil derfor redusere mengden av investeringer, og investeringer er nødvendige for økonomisk fremskritt (dvs. øket velstand, redusert arbeidsløshet osv.). Ved et stabilt skattesystem vil en investor vite hva han har å holde seg til, noe han ikke kan vite dersom det stadig kommer forandringer i skattesystemet. Og, selvsagt, en reduksjon i skattesatsene er alltid velkommen. Derfor bør en politiker aldri gå inn for reformer i skattesystemet, men kun for reduksjoner i de gjeldende satsene. Dersom flertallet tvinger igjennom viktige forandringer i skattesystemet, kan en politiker tilhørende et mindretall da si følgende når de uheldige konsekvensene viser seg: "Jeg stemte imot hele reformen".

KONKLUSJON

Vi bør se frem til den tid da de fakta som Adams nevner blir en integrert del av den vanlige historieundervisningen, men dette vil ikke skje før de tidligere nevnte dominerende holdninger er forandret. Inntil da vil denne boken være et uunnværlig supplement til de ordinære historiebøker.

I kampen for skattereduksjoner, som er en del av kampen for frihet, er denne boken også helt uunnværlig. Den inneholder et enorm mengde nyttige opplysninger om hvor skadelig beskatning er, og enhver frihetsforkjemper vil ha stor nytte av å kjenne til disse.

Charles Adams: For Good and Evil: The Impact of Taxes on the Course of Civilization, Madison Books, New York 1993